På et kurs om musikk og barn jeg var på forleden dag, snakket kursholder om at alle kan synge med den stemmen de har. Hun kom så med et sitat av Henry van Dyke som lyder som følger:the woods would be very silent
if no birds sang there except
those that sang best
Tenk hvor kjedelig og trist skogen ville vært uten fuglesang! En eller to ville stukket seg fram og kvitret fordi de var de beste. Men hva med resten? Hva med alle de som var sånn midt i mellom og sang helt greit og over gjennomsnittet? Vi ville sett alle fuglene som fløy mellom trærne, men aldri blitt kjent med dem og stemmen deres. Men vil vi at det skal være sånn? Skal noen være stille fordi andre er bedre? Skal noen være stille fordi de tror at andre er bedre enn dem selv?
Så hvorfor skal ikke jeg fortsette å blogge om verden sett med mine øyne? Hvorfor er det så ufattelig lett å tenke at alle andre skriver bedre, snakker bedre, kler seg bedre, tenker bedre og er bedre enn en selv? Hvorfor kan ikke jeg gjøre ting på min egen måte? Hvem har sagt at jeg må gjøre som alle andre? Må jeg det?
Så da begynner jeg på nytt! En ny start. Med blanke ark. På min egen måte. Med mine øyne. Så får det være godt nok.
En vakker solskinnsdag i midten av november kom det en luftballong flyvende forbi vinduet mitt. Ganske fin. Er fascinerende med ting som flyr. Jeg kan ikke fly. Men lufballongen kan. Den er heldig. I desember var det julebord og juleavslutninger både her og der. Litt rart å tenke på det nå, siden alt det var avslutning for er startet opp igjen.
Nå i januar har vi fått snø. Det er bra. Jeg liker snø. Har til og med fått brukt de nye skiene jeg fikk til jul. Vært på tur i skogen. Gått i kø fordi det ar så mange andre også som ville gå på ski. Har også fått med meg en fin solnedgang for ikke så lenge siden. Rosa himmel var det da. Fin himmel. Jeg liker himmelen.
