Montañita

Forrige helg var det tur til kysten, til det lille stedet Montañita, som stod på programmet. Tok buss fra Guayaquil, og etter mye ødemark, noen små landsbyer langt ute i ingenmannsland (virket i hvert fall sånn), viste Stillehavet seg. Det begynte å bli mørkt, men likevel var det ikke snakk om å ta på noe lys inne i bussen, neida, så de siste par timene nordover langs kysten satt vi der i stummende mørke og kikket ut i svarte natta. Men omsider kom vi fram til Montañita og fikk installert oss på det lille herberget som minnet om et ”Kon-Tiki” hus med palmeblader på taket. På bildet ser dere Elisabeth og Anne utenfor huset.

Samme kvelden tok vi en tur ut for å se oss litt om. Etter bare noen minutter ble vi stoppet av tre litt for glade gutter. Dette er nemlig et sted som er kjent for mye hasjrøyking, så disse gutta hadde nok litt av den slags innabords. Prata litt med dem, og brukte litt tid på å riste dem av oss da vi synes samtalen var slutt og ville videre.

Dagen etter hadde vi håpt at det skulle være sol, men det var det typisk ikke. Vi ble fortalt at ”ha, ha, det er aldri sol i Montañita!” Tilbrakte litt tid på stranda selv om det ikke var sol. Måtte jo det, vi er jo nordmenn… Ellers brukte vi litt tid på å kikke på alle gatebodene hvor folk ville selge oss diverse smykker, armbånd og annet dilldall. Om kvelden/natta var det ”fiesta de la luna” (fullmånefest). Noe fullmåne fikk vi ikke se fordi det stadig var overskyet, men ble fyrverkeri, bål og dansing. Må jo ha vært et artig syn der vi kom med våre norske dansebevegelser blant hofterullende salsa rytmer. Men hadde det artig vi! For ecuadorianere er det jo stas å danse med hvite jenter, så vi fikk jo spørsmål om å danse av noen av disse lokale guttene. Men når de var to hoder lavere enn meg, synes ikke jeg det var like stas, så da måtte de ta til takke med et nei-takk…