Vender nesa mot Norge igjen

Nå er det ikke mange dagene til Elisabeth og jeg sitter på flyet på vei mot fedrelandet igjen. De nesten tre månedene vi har vært her i Ecuador har gått utrolig fort. Forstår nesten ikke hvor all tiden er blitt av. Men jeg sitter igjen med mange minner, opplevelser og erfaringer; vi har vært med på mye. Må si jeg er vanvittig glad for at jeg fikk muligheten til å dra, det har virkelig vært en lærerik tid. Men det er trist å måtte ta farvel med alle de en har blitt kjent med. Alle spør om når vi kommer tilbake. Ikke helt enkelt å svare på det spørsmålet, men det skal i hvert fall ikke stå på lysten! Skal ikke se bort ifra at jeg en dag reiser til Ecuador på ny...
Men nå er det altså Norge som står for tur. Tilbake til Oslo og Ullevål. Og til oppgaveskriving. Ei uke med oppgaveskriving i Oslo før skolen begynner igjen. Så Høvåg må nok vente litt...
Men mandag 6. november kl 09.35 er jeg hvert fall tilbake med beina planta på norsk jord!
Vi sees!

Blåmerke, noen større?

Her ser dere forresten resultatet etter jungelturen sist helg: To stk blå knær. Det venstre fikk jeg da jeg klatret opp av kulpen vi badet i. Litt mange utstikkende steiner, en smule sleipt og glatt, så da ble det ett stk blått kne. Det andre pådro jeg meg da kanoen skulle på vann. Var sterk strøm i elva, og derfor svingte kanoen raskt til siden da den begynte å komme uti. Og man kan vel si det slik at jeg stod litt i veien akkurat da... og det ble ett stk blått kne til.
Ett stk blått kne + ett stk blått kne = to stk blå knær!

Ut i den store verden for å bli klok

Er vel nesten forpliktet til å informere om denne linken:
http://www.lamitad.no/pages/lamitad_side.aspx?nr=1429
En aldri så liten artikkel om Elisabeth og meg fra LaMitad sine sider...

Ekstremsporthelg på mange områder i Baños

I helga, fra fredag til mandag var Elisabeth og jeg i Baños, og det var ei helt fantastisk helg! Hadde det helt toppers! Virkelig verdt hver dollar og hvert minutt! Den ene dagen var vi med en turistbuss rundt og kikka på fosser, kjørte taubane og hoppa i tau fra ei bro. Og den andre dagen var vi i jungelen. Regnet øste ned, men vi storkoste oss med bading i fossefall, ”kanorafting” og med å svinge oss i lianer. Grunnen til at jeg har kalt teksten ”ekstremsporthelg på mange områder”, er at det faktisk var ekstremsport inni bildet. Får begynne fra en kant:
Ekstremsport i matveien:
Kan kanskje ikke kalles ekstremsport, men spiste i hvert fall noen litt snodige ting i løpet av de timene vi var i jungelen. Det første vi smakte på var treblod. Var rød væske som så akkurat ut som blod og kom ut av et tre. Smakte ikke så godt, men det skulle være bra for helsa og det kunne også smøres på huden som en krem. Det neste vi smakte på var sitronmaur. De smakte, hold dere fast; sitron! Maurene befant seg inne i en liten kuppel på et blad, så det var bare å stikke fram tunga. De var heldigvis ikke så veldig store, så de kravlet ikke så veldig i munnen, gled fort ned i halsen. Smakte også på øresopp. Den het selvfølgelig det fordi den så ut som et øre. Smakte ikke så mye, men hadde en temmelig ekkel konsistens, var som å tygge på et katteøre, ikke så veldig fristende. Da vi kom ut av jungelen ventet lunsjen på oss. Var en ganske vanlig ecuadoriansk lunsj med ris, bønner og kjøtt. Men forretten var litt uvanlig, men overraskende god: blomkålsuppe med popkorn! Vi hevet øyenbrynene en smule da ja, når det kom en stor bolle med popkorn sammen med suppa. Men var bare å gjøre som guiden vår og putte popkorn i suppa, og som sagt: veldig godt! Så den ideen skal være med til Norge ja.

Swinging like Tarzan:
I jungelen fikk vi også leke Tarzan og Jane. Helt knall! Elisabeth og jeg fulgte guiden vår, Juan, innover i jungelen (egentlig måtte det være fire stykker for at det skulle bli noen tur i det hele tatt, men vi var heldige og fikk tur likevel, fornøyde med det ja, slippe å ha med oss andre). Hvordan han fant fram er ikke godt å si, men det kan vel hatt noe med at han hadde bodd der ute å gjøre. Hadde ikke vært mulig å finne veien alene. Når man snudde seg og så bakover der man hadde gått, så man ikke stien, alle trærne og plantene hadde lukket stien helt og alt var grønt og ukjent. Men om langt og lenge kom vi til et sted hvor vi kunne svinge oss i en liane. Var bare å ta tak og holde fast med armer og bein (viktig, for det var høyt ned), så fløy man mellom grønne trær som Tarzan. Kjempemoro! Kan anbefales!

”Kanorafting”:
Etter lunsj i jungelen skulle vi besøke noen folk som bodde der ute. Hadde med oss en kano på bilen som vi så skulle ha ut på ei elv. Og dette var ikke noen stillegående elv med klart og fint vann. Neida, dette var en hurtiggående elv med skittent vann hvor det stadig dukket opp kvister og vedtrær. Elisabeth og jeg var temmelig skeptiske: Skal vi nedover den elva der? Tuller du? Er du sikker på at det er smart? Men guiden påstod at dette var helt trygt og satt selv og var helt rolig og fletta palmekrone til oss, mens vi satt litt småbekymra og holdt godt fast i kanokanten mens det stadig skvulpet inn vann. Turen på elva gikk bra, selv om det gikk både sidelengs, bølgene skylte over kanten og vi satt der uten redningsvester. Må vel også sies at dette ikke var noen vanlig norsk kano, men en lang og smal trekano. Da vi skulle ”legge til kai”, styrte kanosjåføren vår inn mot elvebredden, inn i alle greinene som hang utover elva. Og igjen kom det fra oss: Skal vi inn her? Sikker på det? Men det var bare å dukke, ta tak i greiner og holde fast.

Brohopping:
Har fortsatt vanskelig for å tro det selv, men jeg har altså hoppet fra ei bro i tau. Så det er vel egentlig her ekstremsporten kommer inn. På veien rundt til de fire forskjellige fossefallene stoppet vi ved ei bro hvor man kunne få prøve seg. Var ingen andre av de på turistbussen vår som ville prøve, men Elisabeth og jeg hadde nå litt lyst og tenkte at vi kom nok til å angre om vi ikke prøvde. Så ved hjelp av litt press fra gutta som drev med dette, var vi i gang. Vanvittig moro å ha gjort det, men hjelpe meg å skummelt det var de første to sekundene da man bare falt og falt og ikke kunne gjøre noe. Men bare knallmoro etterpå når man hang i tauet og svingte frem og tilbake under broa. Hver eneste muskel skalv lenge etterpå, men jeg hoppa!! Ikke så rent lite fornøyd med det ja!

Salsadansing:
Salsadansing kan vel også kalles ekstremsport. I hvert fall for en nordmann som meg. Har vel egentlig forstått for lenge siden at dansing kanskje ikke er helt min greie og at jeg heller er skapt for å se på. Men Elisabeth og jeg ble nå spurt med ut av jungelguiden vår Juan og kameraten hans Clite, så da syntes vi at vi måtte være med for å se på bylivet. Gutta ville veldig gjerne lære oss salsa, noe befolkningen her nede er ekstremt gode på. Syntes ikke akkurat at jeg hadde så mye å stille opp med, men ble forsikret om at det ikke gjorde noe. Jeg gjorde i hvert fall et forsøk, men når man får beskjed om at hoftene skal gå ”like a washing machine”, er det bare å legge kortene på bordet og unnskylde seg med at ”beklager, men jeg er nordmann, så hoftene mine kan ikke beveges slik i alle retninger”.

Bussturen:
Bussturen hjem kan gå inn under kategorien ekstremsport. Var svingete veier over fjellet, langt og bratt ned, og sjåføren kjørte ikke akkurat pent. Kjørte på i svingene og sakket farten på slettene. Merkelig måte å kjøre på. Var også diverse litt halvskumle forbikjøringer på de smale veiene, og også kappkjøring med bussen bak. Bussen bak ville kjøre forbi oss og kjørte opp på siden av oss. Men sjåføren vår var ikke så begeistret for å bli forbikjørt virket det som, så han gasset på og dro fra. Noen lenger bak i bussen gikk også fram og spurte om spyposer, men var ingen som sakket farten av den grunn. Neida, det var bare å sitte og dingle med, holde seg fast, og be om at dette måtte gå bra slik at vi kom trygt fram til Guayaquil igjen. Da vi nærmet oss byen, ble kjøringa plutselig bedre, kjørte normalt. Var nesten som om de hadde bytta sjåfør underveis. Ikke vet jeg, men vi kom nå i hvert fall frem i god behold!

Bildene viser:

1. Elisabeth og jeg med utsikt utover junglen. Vulkanen utenfor Baños kan også sees til høyre i bildet, kommer røyk opp fra den.

2. Meg selv som har hoppa og er på vei ned på fast grunn igjen.

3. Elisabeth, jeg og vår ivrige kanosjåfør.

4. Meg selv som ferdigsminka indianer. Må si jeg er litt glad for at vi befant oss langt utenfor sivilisasjonen da ja...

Playas

På søndag dro Elisabeth og jeg på strandtur. Hadde hørt at Playas skulle være et fint mål, som heller ikke ligger så langt unna byen. Vi var litt spente på om det gikk busser dit, for i går var det nemlig Presidentvalg her i Ecuador, og da har vi fått beskjed om at ting kan være stengt osv. Men bussterminalen varr full av folk, fullere enn vanlig, så det virket som det var mange ecuadorianere som skulle ta buss til stemmelokalene rundt omkring. Bussturen til Playas tok til vår overraskelse to og en halv time. Vi trodde det var kortere dit, men grunnen til at det tok tid, var nok at bussen stoppet en del ganger underveis for å ta på og slippe av folk. Så bussen var ganske så full, i Norge hadde det gjerne blitt satt opp en ekstra buss, men her presser man alle inn på en...
Var sol og nesten skyfri himmel, en perfekt dag til soling. På stranda ble vi møtt av folk som ville låne oss telt med stoler i. Men hva skulle vi med det? Var sol vi skulle ha, så teltene fikk ecuadorianerne ha for seg selv.
Solkrem er jo en fin oppfinnelse, men Elise tenkte at solkrem på magen ikke var nødvendig. For på Casa Alianza kan en ligge lenge å sole seg uten å få farge i det hele tatt, men var tydelig at det var annerledes på stranda. Må nok desverre innrømme at mangel på solkrem var dagens bommert, og at magen var en smule rød da vi kom hjem. Så nå satser vi på at fargen går fra rød til brun...
Men var fint på stranda, god og varm sand, fin badetemperatur, solskinn og litt vind (så full av sand ble en også), men tar nok en tur dit igjen før vi vender nesa hjemover. Må bare passe på å være litt flinkere til å bruke solkrem...

Cuenca

I helga var Elisabeth og jeg i en by som heter Cuenca. Vi dro fredag morgen og var hjemme igjen mandag ettermiddag. Byen ligger oppe i fjellene sør-øst for Guayaquil, og det betyr at det er kaldt der. Kanskje som i Norge på denne tiden egentlig, men vi som nå er vant til over 30 varmegrader syntes 16 varmegrader var kaldegrader.
På lørdagen gikk vi rundt i byen, trålte markedene for nyttige ting å ha med til Norge, og gikk langs ei lita elv hvor det skulle finnes noen gamle inkaruiner. Veldig deilig å se at det finnes litt grønne områder med trær og busker i byene her, er lite av det i Guayaquil. Vi fant forresten ingen ruiner, men hørte etterpå at vi ikke hadde gått glipp av noe, ikke store ruinene visstnok.
Om kvelden tenkte vi at vi skulle gå på kino på et av kjøpesentrene, og hadde samtidig lyst til å prøve ut busstilbudet. Vi spurte ei dame om hvilken buss vi kunne ta for å komme til Millennium Plaza, og fikk til svar at da kunne vi ta buss nr 5. Så da satt vi der på bussen uten helt å vite hvor vi skulle gå av, men tenkte at det nok var en stor bygning som var lett å se. Vi husket fra kartet vi hadde sett på hvor omtrent det skulle ligge, så vi var godt fornøyd da bussen kjørte i riktig retning. Det hadde seg bare slik at plutselig svingte bussen og kjørte i helt motsatt retning av det vi skulle. Det kunne jo hende at den skulle ta en omvei eller at vi hadde forstått kartet feil, så vi ble sittende. Hadde heldigvis god tid. Etter en god stund da nesten alle passasjerene hadde gått av, fant vi ut at det var på tide at vi gikk av også, vi var nok på gale veier nå ja… Så da spurte vi ei ny dame som sa at ”da måtte vi først ta buss 28 for å komme til elva igjen og buss 7 videre til senteret”. ”Og buss 28 er den som kjører der”, sa hun og pekte på bussen som passerte. Heldigvis kommer bussene ofte her, så kom en ny om ikke så lenge. Men vi kom da fram etter å ha bytta buss nok en gang! Viste seg også at buss 5 nesten gikk forbi den også. Det var bare litt vanskelig å se senteret for det lå en stadion i veien. Må også fortelle at vi hadde kjøpt smågodt for å ha med oss inn på kinoen, men vi ble til vår store skuffelse stoppet og måtte levere det fra oss før vi gikk inn. Kunne bare ha med oss ting som var kjøpt i kiosken på selve kinoen. Merkelig fenomen.
På søndagen tok vi bussen til Ingapirca for å se på inkaruinene der. Litt historie og kultur er jo bra å få med seg. Stedet ligger enda lenger oppe i fjellene og to timer unna Cuenca. Ikke så veldig store ruiner, men absolutt verdt et besøk. Var flinke til å bygge disse inka-folkene! Så Elisabeth og jeg gikk nå rundt der og knipsa bilder av både ruiner, utsikt og lamaer.

Elise i klatreveggen!

Forrige mandag stod klatring med Misjonær-Oddvar på programmet. Alle voluntører og studenter på Casa Alianza, 17 spente sjeler, var invitert. Klatreveggen var utendørs på en stor stadion som heter Estadio Modelo (hvor noen påstår at syngedama Shakira skal ha konsert i desember). Siden dette var utendørs kom det selvsagt en stor skare nysgjerrige ecuadorianere for å beskue disse hvite jentene og gutten som skulle opp veggen. Så vi var en stor attraksjon for lokalbefolkningen denne ettermiddagen. Jeg har som kjent aldri klatret i klatrevegg før, men har jo stor erfaring når det gjelder klatring av trær fra da jeg var liten, så håpet mine tidligere erfaringer kunne være til hjelp. Om det hjalp er jeg litt usikker på, men er i hvert fall helt sikker på at det ble utrolig slitsomt etter hvert. Gikk greit i starten, men veggen hellte utover, og derfor måtte man også bruke armene mye for å holde seg fast (kanskje ikke min sterke side...). Så til slutt skalv både armer og bein og jeg måtte desverre gi opp. Men artig var det!

Såve uude!

Å "såve uude" er jo et kjent fenomen fra folkehøyskolen. Dette måtte selvfølgelig også testes ut på andre siden av jorda. Elisabeth ble med og vi tenkte at hengekøyene var et passelig sted, og torsdag til fredag en passende annledning. Det må jo sies at de som jobber her på Casa Alianza synes dette var et merkelig påfunn og prøvde å si at vi kom til å bli oppsist av mygg. Men dette hadde vi jo tenkt på, så vi var allerede innsprayet med myggspray. Da vi skulle gjøre oss klare for natta fikk vi nysgjerrige blikk, ertelystne smil og hoderistninger fra en noen stykker fra Argentina. I helga har det nemlig vært et band, Rescate, som er kjent over hele Sør-Amerika og litt til, og overnattet her. (Vi var på konsert med dem på fredagen). De satt på bordet på andre siden av bassenget og var tydeligvis enige med resten av lokalbefolkningen i at vi var en smule rare. Kan jo også fortelle at gradestokken viste nesten 23 grader da vi krøp til hengekøys en gang over midnatt, så vi frøs ikke.
I 7-8-tida neste morgen kom mange av voluntørene forbi fordi de skulle på jobb. De forstod jo heller ingenting og lurte på om ikke vi hadde vondt i ryggen og om vi hadde sovet noe i det hele tatt. Men vi kunne bekrefte at joda, vi har sovet godt og neida, vi har ikke vondt i ryggen. Ei av jentene spurte også da hun så oss om jeg ikke var helt i form. "Joda, jeg er i kjempeform jeg, men har akkurat våkna", svarte jeg.
Hengekøyer er en fin oppfinnelse og blir flittig brukt om dagen. Så nå gjenstår det å se om det er andre også som har lyst til å prøve litt utesoving.

En liten oppdatering på hva vi driver med...

Frokost er et bra tiltak! Det må man ha! På bildet her ser det ut til at vi spiser brød (les: luft) og syltetøy (les: sukkersmørje) og drikker sjokolademelk (les: sjokolademelk), men vi har nå skiftet litt spisevaner, så for øyeblikket er det yoghurt og forskjellige frokostblandinger det går i. Den store blå dunken i bakgrunnen er vanndunken vår. Så det er fra den vi fyller flasker og inntar væske i varmen.
På bilde nummer to er det isspising som er temaet. Elisabeth, Lene, Elin og jeg har vært og kjøpt is i den lokale nærbutikken "Despensa al tiro". Ikke så langt unna, bare en bitteliten spasertur bortover veien i parallellgata til Casa Alianza. Det er is som er den store slageren når det er som varmest her om dagene. Har funnet is som smaker farlig likt norsk is. Den når selvfølgelig ikke helt opp til Hennig-Olsen Is, men her i Ecuador er den en meget god erstatning. På det siste bildet prøver Elisabeth og jeg ut litt landsurfing. Shortsene vi har på oss er de berømte surfeshortsene fra Montañita. Veldig stolte av de. Og som dere ser har vi teknikken inne! Selv om "surfebrettet" kanskje ikke er akkurat som det bør være, funker det godt som tørrtrening. Bordet i bassenget på Casa Allianza kan med andre ord brukes til det meste! I hvert fall landsurfing!

Montañita

Forrige helg var det tur til kysten, til det lille stedet Montañita, som stod på programmet. Tok buss fra Guayaquil, og etter mye ødemark, noen små landsbyer langt ute i ingenmannsland (virket i hvert fall sånn), viste Stillehavet seg. Det begynte å bli mørkt, men likevel var det ikke snakk om å ta på noe lys inne i bussen, neida, så de siste par timene nordover langs kysten satt vi der i stummende mørke og kikket ut i svarte natta. Men omsider kom vi fram til Montañita og fikk installert oss på det lille herberget som minnet om et ”Kon-Tiki” hus med palmeblader på taket. På bildet ser dere Elisabeth og Anne utenfor huset.

Samme kvelden tok vi en tur ut for å se oss litt om. Etter bare noen minutter ble vi stoppet av tre litt for glade gutter. Dette er nemlig et sted som er kjent for mye hasjrøyking, så disse gutta hadde nok litt av den slags innabords. Prata litt med dem, og brukte litt tid på å riste dem av oss da vi synes samtalen var slutt og ville videre.

Dagen etter hadde vi håpt at det skulle være sol, men det var det typisk ikke. Vi ble fortalt at ”ha, ha, det er aldri sol i Montañita!” Tilbrakte litt tid på stranda selv om det ikke var sol. Måtte jo det, vi er jo nordmenn… Ellers brukte vi litt tid på å kikke på alle gatebodene hvor folk ville selge oss diverse smykker, armbånd og annet dilldall. Om kvelden/natta var det ”fiesta de la luna” (fullmånefest). Noe fullmåne fikk vi ikke se fordi det stadig var overskyet, men ble fyrverkeri, bål og dansing. Må jo ha vært et artig syn der vi kom med våre norske dansebevegelser blant hofterullende salsa rytmer. Men hadde det artig vi! For ecuadorianere er det jo stas å danse med hvite jenter, så vi fikk jo spørsmål om å danse av noen av disse lokale guttene. Men når de var to hoder lavere enn meg, synes ikke jeg det var like stas, så da måtte de ta til takke med et nei-takk…

Gøy med farger

Før og etter

Regner med at dere forstår poenget, så det er vel unødvendig å si mer...

Lekte turist i Gyayaquil

Lørdagen som var, var dagen for å utforske diverse mer eller mindre kjente steder i Guayaquil. Først var vi en gjeng som dro til Parque Historico. En park, med ecuadorianske dyr, trær, planter, blomster, frukt, grønnsaker osv. Vi fikk også se hvordan byhus så ut i gamledager og hvordan gårdene på landsbygda så ut. Gjennom dyreparkdelen gikk vi på ”opphøyde veier”/ en slags lang bro, og så ned på dyrene, som var inngjerdet på hver sin side av denne veien. Papegøyen jeg tok bilde av, var ikke så begeistret for at jeg lente meg på gjerdet "dens", så den kom løpende mot meg. Gikk bra, for som dere ser er den fortsatt hvit i ansiktet. Når den blir ordentlig sint, blir den nemlig rosa... Etter at vi hadde vært i Parque Historico, dro Elisabeth og jeg inn til sentrum. Var først på Malecon 2005. Det er som dere kan se en poromenade langs ei bred elv, veldig fint der, men vannet er veldig skittent. Når det er mørkt ser vannet ut som sjokolademelk. Fant etter hvert et marked som vi tenkte det var interesant å besøke. Det var det også, hadde bare ikke foresilt meg at det skulle være så slitsomt... Folk kom fra alle kanter og prøvde å få oss til å kjøpe diverse varer: t-skjorter, bukser, sko (de klarte å lure meg der), belter, sokker(som forresten er unødvendig i Ecuador), solbriller, klokker (den gikk elisabeth på), cder og dvder, og diverse andre unødvendige saker og ting. Fant ut at det var best å komme seg ut etter en liten runde. Gikk i stedet til Iguanaparken. Ikke så begeistra for de dyrene i starten nei... Ser så skumle og farlige ut. Men ecuadorianerne tok på de, så da kunne ikke vi være dårligere! Så etter en stund fikk vi mannet oss opp, og fikk det til og med på bilde. Bevis nok det eller?

Lego!

Her en dag var vi en gjeng som var nede i byen på et kjøpesenter, San Marino-senteret. Et senter omtrent som i Norge, like fint og like dyrt. Ikke så stas å handle der da, men vi fant en butikk som vi likte godt: Godtebutikken! Smågodtet lå der og lyste i sterke, unaturlige farger. Var nesten så man kjente at e-stoffene lå i lufta der inne. Men godteri skulle vi ha, for godteriet man får på supermarkedene her nede er ikke helt som hjemme. Men i denne butikken var det hvert fall litt vi kjente igjen, så da var det bare å plukke med seg den ene seige klumpen grønnere enn den andre. Blant alle de sterke fargene fant vi også legoklosser i litt mer pastellfarger! Juhu! Ble stor oppstandelse i leiren da ja. Så da vi kom hjem var det bare å begynne å bygge! Kjempestas!

Smilekontakter, blått vann, kakerlakker og en artig taxitur

I Ecuador finnes det mange fascinerende saker og ting. Når man har lagt i sola en god stund, og føler at man er litt for varm, går det an å ta en tur innendørs, finne fram kameraet og ta bilder av diverse detaljer som vi ikke har i Norge. Disse smilekontaktene er en slik unik ting det går an å ta bilde av. To søte, små hoder.

En annen interessant ting er det blå vannet som finnes i doene her. Ikke bare litt blyseblått, men knallblått! En fin kontrast til det ellers så hvite badet.

Foreløpig har jeg ikke møtt på så mange skumle dyr her nede. Jo forresten, Elisabeth og jeg møtte på en ganske stor iguana rett borti gata her. Vi skvatt temmelig godt da ja, men ble litt letta da det viste seg at den var død. Var mest sannsynlig påkjørt. Er mange dyr her nede, spesielt hunder, som ender sine liv på den måten. Trafikken er jo ikke akkurat som hjemme. Men kakerlakker har vi sett noen stykker av. De skal visst nok være snille, men er nå glad for at de jeg har truffet på til nå har befunnet seg utendørs. Litt mere skeptisk hvis jeg kommer over en på rommet.

Elisabeth og jeg har også kommet oss en tur til byen. Var ei av volontørene her nede som hadde bursdag, og det måtte feires. Derfor var
hele volontørgjengen (7 stk) pluss Elisabeth og jeg ute og spiste. Og skal man ned til byen tar man taxi. Hvis man da er heldig, får man en fin taxi som nesten ser ut som de norske, bare de er gule selvsagt. Vi var ikke heldige... Fikk sitte på i en skranglete, gammel lada vi. Den ene døra holdt på å ramle ut, så jeg måtte holde fast i Elisabeth slik at ikke hun sulle falle ut også. Så der satt vi da, i et klumpete, hardt baksete, holdt oss fast og kikka ut på veien utenfor i sprekka i døra. Den stakkars bilen var jo gammel og mett av dage, så den var ikke så veldig gira på å kjøre i oppoverbakker, så det kom noen halvskumle lyder fra motoren da ja. Men "air-condition" kunne sjåføren i hvert fall skryte av: alle fire viduene rullet ned! Funker fint som hårtørker det ja! Men selv om bilen burde vært på museum, klarte den å få oss ned til byen slik at vi fikk feira bursdag og sunget bursdagssang!

Casa Alianza de la noche

Her er stedet! Stedet hvor vi skal være i tre måneder. Fint eller? Vi trives nå i hvert fall! Til tross for at vi har høye murer rundt oss på alle kanter. Men som dere ser er det fullt levelig innenfor disse murene. Et badebasseng og et mindre boblebasseng er ikke å forakte, spesielt ikke når vi har det like utenfor rommet vårt. Rommet vårt vil altså si et dobbeltrom med to senger, et nattbord, et klesskap, en liten benk, og selvfølgelig bad. Stort sett ikke noe mer. Kjøkken deler vi sammen med noen andre studenter.



Men det er nå i området rundt bassenget her vi tilbringer det meste av dagene våre foreløpig. Så her sitter vi og skriver blogg, surfer på nettet (er trådløst internett bare på uteområdet av en eller annen merkelig grunn), spiser, gjør lekser, snakker spansk og ellers slapper av og koser oss i sola!

Tilstandsrapport fra Ecuador

Har etter mye venting endelig kommet inn på internett. Er trådløst, men du verden så sakte det går... Så her er det bare å smøre seg med tålmodighet!
Er godt og varmt her nede, sola steiker! Har det bra, selv om språket er en stor utfordring. Ecuadorianere trekker pusten dypt, og ut kommer det en hel foss med uforståelige lyder og alt i en remse, helt umulig å skille ordene fra hverandre. Så skal innrømme at det hender jeg tenker at "Hva gjør jeg egentlig her nede?" Er greiere i Norge på en måte, der er man kjent og man snakker språket. Men satser på at det går bedre med tida. Begynte på spanskkurs idag, så det er bare å begynne å pugge gloser.
Kan jo ellers fortelle at moilen min ikke virker her nede, så det er helt nyttesløst å sende meldinger, men mailen skal jeg nå klare å svare på! Og for dere som har vært i Russland: Også i Ecuador kaster man dopapir i bøtta som står ved siden av doen! Fantastisk:-)